En frisør i Moss

Dette har vært en dag noe over medium, om jeg skal si det selv. Jeg har opplevd både det ene og det andre.

Det begynte i dag tidlig, det er da de fleste dager starter. Jeg sto faktisk opp så tidlig at jeg rakk å se en episode av Glee før jeg måtte gå inn i dusjen sørge for at jeg ikke luktet ostepop når jeg kom på jobb.

Så jobbet jeg.

Så skulle jeg gjøre noe jeg gjør svært sjeldent. Det var riktignok verken førpremiere eller premiere på aktiviteten, men det var såppas at jeg velger å legge ut om det på riksdekkende blogg.

Jeg har vært hos en frisør. Jada, du hørte meg. Tretten hundre kroner brukte jeg. Og på hva? Farge det håret som har vokst ut siden sist jeg farget håret med det man på fagspråket kaller "hjemmefarging". Frisører er egentlig smarte. De gjør forretninger på noe man ikke kan styre selv, noe man ikke kan stoppe uansett hvor mye man prøver. Håret vokser, det er liksom naturens gang. Vel, jeg gikk hvertfall til frisøren for å bli fin. Og noe lærte jeg av opplevelsen. For å bli fin, så må man bli veldig stygg først.

Eller, jeg vil ikke si direkte stygg. Men noe ufin var jeg jo, der jeg satt med min lue av plast.

Mens frisørkvinnen ( de kommer i manneutgaver også) smurte greier på håret mitt hadde jeg plenty av tid til å stusse over frisørting. Jeg fremstiller det punktvis slik at det skal bli lettere for dere å følge tankegangen.

- De er ikke som de en gang var. Når jeg var ung var frisører velstelte, blide piker som luktet godt. Nå er de hakket mindre velstelt, hakket mindre glade og de snuser! Det burde vært uhørt! Men de lukter fremdeles forbannet godt. Det var nummeret før jeg grep tak i hodet til frisørkvinnen og innhalerte håret hennes som om det skulle vært kilden til evig ungdom. Men jeg lot det være, primært fordi hun var sur.

- Hva er problemet med stolene deres? Dere har sett disse stolene, med tilhørende vaskeservant? Det er et torturredskap i forkledning, det er jeg helt sikker på. Noen som hater menneskeheten, eller hater mennesker som bruker 1300 kr på håret sitt har satt disse stolene hos frisørkvinnene (og frisørmennene) for å ta livet av oss. Sakte, men ganske sikkert.
For det mener jeg: Ting kan ikke utvikle seg så hurtig, uten at det skjer noe med servantvaskstolene! Alvorlig talt. Jeg kan skrive tekstmeldiger med en duppeditt UTEN knapper, men de klarer ikke finne opp en stol som ikke prøver å brekke nakken din? Jeg syntes bare det er stusselig at servantstolvaskgreiene har stått på stedet hvil når det gjelder utvikling i flere tiår!



Vel, etter jeg hadde strebet mot "fin" i flere timer så var jeg ferdig, og visst nok fin. Personlig syntes jeg at jeg er flottere med helt mørkt hår, så jeg angrer litt på hele "oprasjon frisørstol", men nå er det gjennomført. Og når jeg kom hjem så gikk jeg og la meg, fordi jeg syntes ikke jeg var så fin alikevel.



Og her ligger jeg enda.

 

Det var min dag. Og din?

Én kommentar

Taja

02.07.2012 kl.22:27

Det var morsomt å lese, særlig med servantstolene men, det er en enkel grunn til at de er slik, nakken din og hodet ligger da på rett måte til at de uten problemer skal kunne vaske vekk farge bak i nakkehårene dine uten at hele ryggen din blir våt, hvis du jobber som frisør blir du fort vandt til å ligge i de stolene ettersom du tar mange fargebehandlinger selv, så de fleste frisører er nok ikke klar over hvor ubehagelig det kan være.

Skriv en ny kommentar

hits